Er det mulig å senke farten?

Adjø

Dagene flyter sammen til uker. Ukene blir til måneder, – først en, så to.
Jeg nyter tiden, men – det er som vi er om bord i et hurtigtog. Tettpakket med program, hendelser, følelser og nærhet til barna, er det som om hastigheten bare øker.

Jeg lytter til hjulenes uavbrutte slag mot skinnegangen – framover, framover, fortere, fortere.
Om det bare kunne senke farten litt, bare litt – bittelitt.
Jeg har lyst å rope Stopp! For jeg vil være her.
Men toget fortsetter nådeløst og nærmer seg faretruende neste stasjon, stasjonen vi ikke vil stoppe ved. Her skal nemlig mine to gutter gå av, mens vi andre må reise videre. – Stasjonen heter Internatet.

Akkurat nå vil vi ikke dit.
Skal jeg trekke i nødbremsen?
Nei, – jeg kan visst ikke det. Den skal kun brukes når det er noe livstruende. Og mine følelser er vel ikke av en slik karakter. Jeg har valgt dette livet, vel vitende om konsekvensene. Derfor må jeg vel bare henge med og ha tillit til at togføreren styrer oss på rett vei og med korrekt hastighet.
Ja, jeg har et innholdsrikt og meningsfylt liv. Litt annerledes kanskje enn det mine norske venner der hjemme har. Men, jeg sliter med disse adskillelsene. Jeg får sug i magen bare jeg tenker på det. Mon tro om det bare er meg som har det slik? Det ville forundre meg om ikke alle de andre mammaene kjenner på samme uro som meg, og samme indre protest. Men, vi snakker ikke om det. Hvorfor ikke?

Min søken etter et svar blir avbrutt av togfløyten. Den vekker meg og drar meg bort fra mine refleksjoner. – Toget senker farten, ett rykk – og så er vi der. Vi har stoppet på stasjonen jeg helst ikke ville komme til, Internatet.

Dagen er kommet.
Skolestart.
Nå har jeg to skolegutter. – Stas?
Ja, vi er stolte foreldre til to flotte elever. Men, denne avskjeden. Denne smertefulle avskjeden, den skulle vi så gjerne vært foruten ….

Det blåser i fløyten.
Togføreren passer tiden, og vi må gå om bord. To små elever må stå tilbake, mens vi nådeløst reiser videre.
Fire måneder skal det gå før de store, små guttene våre følger etter.

Vi venter

Jeg lukker øynene og drømmer om dagen da vi igjen skal gjenforenes. Den forventningen er grenseløs. Javisst har jeg lov å drømme!