Jeg er ikke alene – Vi er mange

Konferansen 1956

 

Så mange vi er!
Hvem kan tenke seg det når vi sitter hver for oss rundt på de mange stasjonene våre, – i vest, i øst og her i innlandet? Godt å få med seg et bilde som viser svart på hvitt hvem jeg er i fellesskap med. Dette skal jeg se på når ensomheten innimellom tar strupetak på meg. Slik kan jeg minne meg på at vi er ikke alene. Det er kun avstandene mellom stasjonene som skiller oss.

Nå er vi samlet til den årlige konferansen. Tiden for å evaluere året som gikk, lære av hverandre, dele med hverandre og – ikke minst – legge felles planer for arbeidsåret vi akkurat har startet.
Siden jeg ikke har et formelt arbeidsansvar å stå til rette for, er jeg heller ikke forpliktet til å være til stede under alle forhandlingene. Jeg deltar når jeg synes det passer, så får de med arbeidsansvar gjøre jobben sin.
Jeg tillater meg å kunne nyte det privilegium jeg har, å velge det som gjør godt for meg.

 

Til Kirsti

Tradisjonen tro, åpnes konferansen med norsk gudstjeneste, i år også med konfirmasjon. Jeg nyter å kunne følge seremonien på mitt eget morsmål for en gangs skyld. Og mer enn noen gang ellers føler vi oss i sånne stunder som en stor familie. Faktisk kjennes det som at vi ikke bare er erstatnings onkler og tanter, men at vi liksom er ekte. Vi gleder oss med de unge og foreldrene deres som om det var egen slekt.

Før selve konferanseforhandlingene begynner, har vi et utvalg av oppbyggelige samvær. Jeg prioriterer disse og nyter timene med glede og takknemlighet. Det gjør godt å snakke sammen og dele erfaringer og tanker i grupper.

-  Slik forteller du mamma. Og jeg undres om dere var trygge nok på hverandre til å være ekte, ærlige og tillitsfullt kunne løfte hverandre til å stå igjennom neste arbeidsøkt hver for dere. Jeg undres om dere delte raust slik at dere fikk med dere en solid ballast å hente styrke fra når hverdagen og adskillelsen igjen skulle tære på. Gode minner å ta fram.

Uansett. – Du har i alle fall bildet å titte på!