Destinasjon Gjensynsglede

Til Antsirabe januar

Endelig er dagen her.
Det har vært fryktelig travelt.
Mye å ferdigstille, diverse reparasjoner hist og her og pakking for noen måneders opphold til en hel, stor familie.  Det må planlegges til minste detalj. Men det er verd hver eneste svettedråpe som det har kostet, for nå skal vi gjenforenes med eldstegutten.

Tidlig morgen, mens det fortsatt gryr av dag,  gjør vi oss klar. Jeg stopper opp, står stille et øyeblikk og lytter til den karakteristiske lyden av sirisser avbrutt av noen hanegal som overdøver stillheten.  Joda, en ny dag er på vei.
Det er 21. januar og vi har pakket bilen.
Tre dagsreiser ligger foran oss. – Godt å komme av sted før varmen setter inn for fullt.

Vi er to biler som kjører i lag. Det er praktisk i tilfelle uhellet skulle være ute. Sjelden en reise uten noe å reparere. Bilene er jo ikke helt nye og krevende veistrekninger har satt sine spor.

Første etappe går utmerket og vi ankommer Ihosy uten et eneste uhell.
Godt jobba, lillebror, som sjekket bilen før vi dro.

Bilen kvalitetssikres

Neste morgen legger vi ut på neste etappe. Og da skjer det: fjæra på det ene bakhjulet på bilen vår knekker. Overraskelse? – Jeg vet ikke jeg. – Vi tar alltid høyde for et uhell eller to, og akkurat denne gangen hadde vi heldigvis en ekstra fjær med. Sånn for sikkerhets skyld, liksom. Delen er på plass, men bilen må på verksted i nærmeste by.

Det betyr ventetid. Men, det finnes råd for alt! Jeg og barna – fem i alt – finner plass i følgebilen. «Der det er hjerterom, er det husrom», sies det. Åtte personer i en femseter er ingen problem i et land uten sikkerhetsanordninger og lover som forbyr øvre grense for antall passasjerer. Så lenge det er plass, er det lov.

Mange mil lenger nord, ankommer vi Fianarantsoa, neste stopp for natten. Han far kommer etter senere utpå kvelden. Nå er bilen mer enn god nok til siste etappe, så nå kan vi kjøre videre i to biler. Kanskje litt mer bekvemt?

23. januar – det er en spesiell dag i dag. Javisst, vi skal gjenforenes som en hel familie. Men sjuåringen vår er bursdagsbarn i dag. Gutten vår som er neste mann ut til skolestart. Enda en å gi ifra seg! – Nei, jeg vil ikke tenke på det i dag!

Siste etappe tar bare fire-fem timer. Så er vi der!
Gjensynsgleden er STOR. Skulle være unødvendig å si det. Ingen vet hvilken glede dette utløser som ikke har opplevd det selv. Der står han. Fem måneder siden jeg så ham sist, skolegutten vår som har vokst sånn – jeg ser at tiden går fra oss på en måte. Men der står han og tar imot oss. Han er ikke sen om å flytte inn til oss. Det skjer umiddelbart. Han har vært klar lenge!

I naboleiligheten har de bakt kake til bursdagsbarnet, – en kake han hjertelig deler med alle for å feire at nå er vi sammen igjen.

Her er det fest og glede!