Tilbake til dagliglivets sysler og noen annerledesheter

Tulearboababalle

Jeg rusler rundt i huset og kommer ikke i gang. Tankene mine går til han som sitter i bussen og humper avgårde over de endeløse slettene.  Varmt er det sikkert – og han skulle heller vært her.

Nå må jeg skjerpe meg!  Pliktene kaller.  Jeg har barn her hjemme som også må få min oppmerksomhet, selv om de gir synlig uttrykk for savnet av storebror og kanskje forstår at jeg er litt fraværende.  Vi snakker sammen om det og blir enige om at nå skal vi glede oss til over nyttår.  Da skal vi reise nordover til Antsirabe og skolen.  Da skal vi være sammen igjen i flere uker.

Så er tankene der igjen. Undrer meg på hvordan reisen går?  Kommer de vel fram?

Omsider kommer brevet og vi kan lese at de har kommet helskinnet fram selv om første overnatting krevde mer av dem enn man kunne forlange.  Klokken var over ti da bussen ankom stoppestedet for kvelden. For sent til at vertskapet på hotellet ville åpne dørene for gjestene. Det hjalp verken å banke på eller dundre på døra. Hotellet forble like lukket og like stengt. Da var det bare en ting å gjøre: rusle tilbake til bussen og forsøke å få seg en høneblund der.

Jeg synes det er hjerteløst, men slik er vel holdningen her i landet. Slik gjør vi det!  –  Godt er det i alle fall å vite at de er trygt på plass på skolen nå. Vi kan senke skuldrene og komme i gang med oppgavene våre, han far med sitt og jeg med mitt.

Barna er flinke til å fylle dagene med lek. De tilpasser seg og blir etter hvert mer fortrolig med annerledesheten, i alle fall så lenge den ikke blir for nærgående.

Noen dager er mer ensformige enn andre. Det hører med.  Men stort sett er det mye å krydre livet med, så som hyppige norske skipsanløp og besøk av norske, franske og amerikanske kollegaer fra andre områder på øya. Det fargelegger dagene våre. Spesielt gleder vi oss når nye kollegaer kommer i land fra norske båter, på gjennomreise til sine respektive arbeidsplasser i nord, sør, øst eller i vest.  Stundom reiser også noen hjem på ferieopphold til gamlelandet. Byen vår er som en utskipningshavn og derfor denne gjennomgangstrafikken.

Miary 1955

Den nye stillingen til han far krever heller ikke så mye reisevirksomhet som i forrige periode. Det er jeg godt fornøyd med, selv om reiser fortsatt står på programmet. Mye er dagsturer. Da blir vi gjerne med fra tid til annen. For meg er det trivelig å treffe våre lokale medarbeidere. Barna setter ikke like stor pris på landsby-besøkene. De blir gjenstand for mer oppmerksomhet enn de er bekvemme med, hvite i huden som de er. Barna i landsbyen er ikke vant med lyshudede og synes selvsagt de er underlige. Ikke vondt ment, men like fullt litt for nærgående for våre små. «Zanambazaha» (barn av hvite) roper de, ler hjertelig og stimler sammen rundt dem for å ta dem i nærmere øyesyn.

Jo. Jeg kan forstå at det ikke er stas. Men det er vel noe vi må lære oss når vi har slått oss ned her – – –  eller hva?