Vi lever i skjæringspunktet mellom velkomster og avskjeder

Miary 2

24. juli er som syttende mai, julaften og bursdager på en gang.  Hvorfor?  Fordi da er vi ikke lenger seks pluss en, vi er sju.

Hele familien er samlet fordi skolegutten vår har kommet hjem på ferie.  Det er månedens høydepunkt.  Ingen tvil!

Tre dager i buss har han reist, ifølge med tre skole-elever som har foreldrene sine her sørvest.  Slik får han reisefølge.  En av skolens lærere har også tatt veien sammen med dem for å se dem trygt hjem.  Det har ikke vært uhell på turen, men forsinket ankomst ved midnatt skyldes et opphold på verksted før avreise siste etappe.  Greit å ordne potensielle svakheter ved bussen for å unngå å bli stående midt på landeveien, langt fra folk og hjelp.  Slike hendelser oppstår ved jevne mellomrom, – men altså ikke denne gangen.

Nå er han hjemme, og vi skal nyte hver dag denne måneden som vi igjen er blitt sju.

Vi drar til nabobyen Manombo og besøker våre norske venner der.
Vi blir med pappa på noen av hans turer til landsbyer i distriktet.
Vi drar på picnic-turer til havet og til skogstreet vårt.  Fihamy-treet er ett tre med luftrøtter som på sin måte danner en slags skog.  Her trives vi å være.  Her klatrer barna i trærne, – eller mer korrekt, i treet.  Det er som naturens egen lekeplass.
Vi drar ut til fyret, en yndet badestrand.  Her finner vi hvile og avkopling og nyter familiesamværet.
Ett av dagens høydepunkter for oss alle, og som vi setter stor pris på, er kveldsturene våre til strandpromenaden ved solnedgang.  Da nyter vi virkelig livet.

På stranda

En deilig måned har det vært.  Jeg forsøker å tviholde på den. Men, jeg får det ikke til.  Tenk om jeg kunne stoppe tiden!

23. august – avreisedagen er kommet.  Nå er det verken julaften eller bursdager eller syttende mai.  Det er tidlig morgen og jeg biter tennene hardt sammen i et forsøk på å holde tårene borte.  Jeg tvinger fram et smil.  Vil ikke gjøre avskjeden verre for gutten vår.  Den er vanskelig nok som den er.  Det er tungt for ham, det er ikke vanskelig å se, selv om også han kjemper tappert for å holde tårene tilbake.

Avgangstiden er der.
Bussen svinger ut og vi ser den forsvinne i det fjerne.
I en overfylt buss sitter gutten vår med 80 lange, veldig lange mil foran seg.  Tilbake står vi.  Det er som hodet mitt er tømt, men hjertet mitt gråter.

Vi som var sju, er igjen blitt seks pluss én.