Den norske sjømann

MS Tyrifjord

Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd
Hvor fartøy flyte kan, der er han første mann ….

Slik skriver Bjørnstjerne Bjørnson og slik synger vi for å vise vår stolthet over å være en stor sjøfarts-nasjon.  Den norske handelsflåten seiler på de sju hav – og kommer også til Madagaskar.

Tulear er etter forholdene en stor havneby med hyppige skipsanløp.  Deriblant også skip under norske flagg.  Mannskapet om bord er i hovedsak nordmenn, og for nordmenn i utlandet er det som en oase å komme sammen med sine egne landsmenn når man er på fremmed jord.

Hit seiler SEAL (Scandinavian East Africa Line), et underselskap av NAL (Den norske amerikalinje).  Til Madagaskar seiler Tyrifjord, Kongsfjord, Ranenfjord, Frierfjord og Norefjord, for å nevne noen.

Ett av rommene i underetasjen i Barahuset er innredet til en slags minisjømannskirke.  Det har fått navnet «Leseværelset».  Hit kan sjøfolk komme for bare å være.  Her arrangeres det fester og idrettsaktiviteter.  Og mamma tar med alvor og stor glede rollen som vertinne på huset.  Det er som du vanner blomstene i livsbedet ditt når du skriver om det ene etter det andre hyggelige skipsbesøket.  Jeg fornemmer at dette løfter livet ditt, «make your day» så å si.

Når dørene til Leseværelset åpnes, da trives ikke bare du, da trives vi alle.  Det er som vi får et friskt pust fra landet der nord.  Her kan våre landsmenn komme til sosialt samvær i andre omgivelser enn skipets avgrensede lugarer og bysser.  Gleden er liksom gjensidig mens mamma serverer kaffe, viser filmer, inviterer til quiz og andre aktiviteter.  Norske aviser finnes også, – riktignok flere uker gamle, men det forblir på sin måte nyheter likevel.  Vi stiller ikke så store krav.  Forresten finnes det en flybåren avis.  «Nytt fra Norge» heter den og er trykket på tynt og silkelett papir.  Hvert gram koster masse når det skal sendes med fly, så derfor må avisen gjøres så lett som mulig.

Flere titalls unge menn og kvinner besøker gjerne Leseværelset.  Stundom mange, andre ganger en eller to.  Men mamma åpner dørene for dem, enten i Barahuset eller hun inviterer dem hjem til oss.

Gjestfriheten er som en boomerang.  Det hender ikke sjelden at også vi blir invitert om bord til middag og kvelds.  Da nyter vi deilig «norsk» mat og blir oppvartet som kongelige.  Da kjennes livet rikt.  Da gjør det heller ikke noe om man av og til må stille opp og hjelpe en stakkars førstereisgutt som roter seg bort i hendelser som fører med seg litt trøbbel.  Å gi en hjelpende hånd koster så lite, men gir desto mer tilbake.

Joda, å være nordmann i utlandet sammen med egne landsmenn, – det ER noe spesielt.