Her skal vi bo i fem år

Tulear stasjon

Åttehundre kilometer ligger foran oss. Tre dagsreiser med bil på delvis dårlige veier. Målet er Tulear hvor misjonsledelsen og konferansen har plassert oss denne perioden.

Vi var lenge spent på hvor det ville bli.  Forskjellige alternativer har vært drøftet, men vi er fornøyd med det endelige valget.  Selvsagt er vi spent på hva som venter oss.  Noe å tenke på under alle timene på humpete og svingete veier.  Slik døyver vi litt smerten over avskjeden for noen dager siden, selv om vi må tørke noen tårer underveis.

To dager må vi vente i Fianarantsoa på et reisefølge. Jeg undres hvorfor denne ventetiden ikke benyttes til litt lenger tid sammen med storebror på skolen.  Men, det er vel en forklaring på det også?

Han skal i alle fall komme hjem til oss i sommerferien.  Det er den skolefri vi kaller for august-ferien.  Navnet har den fått fordi det er den måneden som er nøye tilmålt tid for å være sammen med foreldre og søsken.  (En hel måned!  I Norge har sommerferien nesten to måneders varighet.) Vi reiser liksom i forkant for å gjøre huset vårt klart til han kommer.  La oss tenke slik for å gjøre adskillelsen lettere.

Omsider kommer Siguin, reisefølget vårt, til Fianarantsoa – og vi kan rulle videre. Reisen går fint, men siste etappe over de uendelige steppene oppleves som svært drøy.  Veiene er dårlige og vi må holde sakte fart mens vi teller oss ned kilometer for kilometer, 360 – 260 – 180 ….  og så endelig er vi der, – i Tulear.

Husene vi kjenner fra før, står der fortsatt og tar imot oss. Her skal vi bo i fem år.