Nå er vi seks pluss én!

 DNS

Dagen er kommet. Øyeblikket er ubønnhørlig en virkelighet: Avskjeden vi har visst om, men som vi har skjøvet foran oss.

Jeg undres, mamma, hva dine tanker er mens du utfører den oppgaven som kanskje er den tyngste forsakelsen av alle i den livsoppgave du har valgt å følge.

Fem barn har du født. Hvert barn er en uerstattelig gave. Nå er den eldste så stor at han er blitt skole-elev.  I din kontekst betyr det tilsynelatende kun ett valg: internatskole.

Hva tenker du mens du henter fram fra Norgesbagasjen klærne og tingene storebror skal ha med seg når vi andre reiser videre mot sørvest? Har du en klump i magen, en slags kampestein festet i sement? Eller, har dere valgt å reise videre så raskt for å slippe å dvele ved tankene og følelsene?  Få det gjort liksom?

Ja visst er det slik det gjøres her.  Tidspunktet er kommet, men verken storebror eller du har vel noensinne fått spørsmålet om det er dette dere egentlig vil.  Sånn er det bare!  Ikke still spørsmål!  Forhold dere til virkeligheten.  Her setter vi ikke ord på følelser.  Her er vi kun realister og utfører lojalt …..

Hvor lojal skal man være? Du og de fleste i din situasjon der ute, ja barna med, er lært opp til å tenke at slik ER det.  Og vi innretter oss.

Vesle storebror står tilbake med sin koffert. Vi andre reiser videre med hver våre kofferter, men likevel som vår lille, store familie. Vi som er sju, er nå på ett vis blitt seks pluss én.

Jeg tror du svelger et hav av følelser når bilen ruller ut fra internatet på den norske skolen.  Kanskje er det godt å ha solbriller på?

Tilbake står din eldste sønn som du ikke kan lese tankene til.  Men jeg vet at du, som mamma, likevel vet, likevel fornemmer og føler hva tankene hans måtte være.

En familie hører sammen.  Sju = Sju.  Slik er det tenkt, slik er det ment. Nå er vi seks pluss én!