Category: Uncategorized

Barnas tegninger forteller mer enn vi ser

Jul Ingveig

Desember og julemåneden, men tropejulen skaper ingen førjulsstemning.  Jeg lager gaver til barna og så er det adventforkynnelse i kirken.  I forretningene er det litt julepynt og noe julegavesalg.  Men julestemning?  –  Nei.

Jeg skal tilpasse meg denne annerledesheten.  Men, jeg har vanskeligere for å svelge at vi skal feire jul med en i minus.  Skolegutten vår får ikke komme hjem til jul.  Noen har bestemt det slik.  Det er for langt og for varmt for barna på vest å reise hjem i juleferien, – sier de.  Jeg vet ikke om jeg er enig. Men det som er bestemt, det må jeg forholde meg til.  Gutten vår også.

Kjære skolegutten min.  Du skulle være sammen med oss under familiehøytiden over alle familiehøytider.  Du er mange mil borte.  Du er hos venner.  Selvsagt vil de gjøre bursdag og jul så hyggelig som de kan for deg.  Men, det er noe som ikke stemmer ….  Dette er virkelig annerledeshet.

Jul Geir

Her hjemme er vi seks.  En for lite.  Vi forsøker å feire jul så norsk som vi kan i varmen.  Du er med oss i tankene og vi forestiller oss at du går sammen med oss rundt treet.  Forsøker å hente deg inn fra bildet ditt – der du står ensom foran det store, glitrende juletreet – og inn i vårt bilde.

Jul Arnulv

Det ligger mange følelser i barns tegninger.  Jeg leter nøye etter dine i ditt tegneuttrykk.

Vi skulle vært sju!  Må likevel få ønske oss alle God Jul!

Familiens kvinnedager og et minne for livet

Mammas bursdag

Kjære mor
Gratulerer med dagen.  Jeg gleder meg til bursdagen din. Da skal jeg tenke på deg.
Håper du liker gaven.

Det er bursdagen din, mamma – men den blir forbigått i stillhet, selv om du gjerne nytter enhver anledning til å invitere til kaffe og kaker.  Det lå visst ikke til rette for det denne gangen.  Men storebror husker på deg og lover at han skal tenke på deg i dag.  Ingen dårlig feiring det heller!

Fem år

Derimot blir veslejentas femårsdag, to måneder senere, behørig feiret med middagsbesøk av gode venner, inkludert førstestyrmann på båten Palma som akkurat nå ligger ved kai.

Utpå kvelden inviteres vi med om bord og der venter den likeste gaven av alle.  Kari fra Høyland er salongpike på båten.  Hun tar med seg bursdagsbarnet inn på sin lugar, trekker ut en skuff i køya. Der ligger den!  En aldeles nydelig sovedukke, så fin at jubilanten sperrer øynene opp og blir målløs.  En dukke så fin og som hun bare kan drømme om.

Vær så god og gratulerer med dagen! sier salongpiken og rekker dukken frem.  Det er ikke til å tro!  Er den min?  Det lykkelige bursdagsbarnet neier dypt og får så vidt fram en takk mens hun hiver etter pusten.

En opplevelse hun aldri vil glemme! – Og dukken.  Ja, den heter Kari.  En dyrebar skatt for år fremover.

Og Kari fra Høyland.  Mon tro hvor du er i dag? Jeg skulle så gjerne vite!

Tilbake til dagliglivets sysler og noen annerledesheter

Tulearboababalle

Jeg rusler rundt i huset og kommer ikke i gang. Tankene mine går til han som sitter i bussen og humper avgårde over de endeløse slettene.  Varmt er det sikkert – og han skulle heller vært her.

Nå må jeg skjerpe meg!  Pliktene kaller.  Jeg har barn her hjemme som også må få min oppmerksomhet, selv om de gir synlig uttrykk for savnet av storebror og kanskje forstår at jeg er litt fraværende.  Vi snakker sammen om det og blir enige om at nå skal vi glede oss til over nyttår.  Da skal vi reise nordover til Antsirabe og skolen.  Da skal vi være sammen igjen i flere uker.

Så er tankene der igjen. Undrer meg på hvordan reisen går?  Kommer de vel fram?

Omsider kommer brevet og vi kan lese at de har kommet helskinnet fram selv om første overnatting krevde mer av dem enn man kunne forlange.  Klokken var over ti da bussen ankom stoppestedet for kvelden. For sent til at vertskapet på hotellet ville åpne dørene for gjestene. Det hjalp verken å banke på eller dundre på døra. Hotellet forble like lukket og like stengt. Da var det bare en ting å gjøre: rusle tilbake til bussen og forsøke å få seg en høneblund der.

Jeg synes det er hjerteløst, men slik er vel holdningen her i landet. Slik gjør vi det!  –  Godt er det i alle fall å vite at de er trygt på plass på skolen nå. Vi kan senke skuldrene og komme i gang med oppgavene våre, han far med sitt og jeg med mitt.

Barna er flinke til å fylle dagene med lek. De tilpasser seg og blir etter hvert mer fortrolig med annerledesheten, i alle fall så lenge den ikke blir for nærgående.

Noen dager er mer ensformige enn andre. Det hører med.  Men stort sett er det mye å krydre livet med, så som hyppige norske skipsanløp og besøk av norske, franske og amerikanske kollegaer fra andre områder på øya. Det fargelegger dagene våre. Spesielt gleder vi oss når nye kollegaer kommer i land fra norske båter, på gjennomreise til sine respektive arbeidsplasser i nord, sør, øst eller i vest.  Stundom reiser også noen hjem på ferieopphold til gamlelandet. Byen vår er som en utskipningshavn og derfor denne gjennomgangstrafikken.

Miary 1955

Den nye stillingen til han far krever heller ikke så mye reisevirksomhet som i forrige periode. Det er jeg godt fornøyd med, selv om reiser fortsatt står på programmet. Mye er dagsturer. Da blir vi gjerne med fra tid til annen. For meg er det trivelig å treffe våre lokale medarbeidere. Barna setter ikke like stor pris på landsby-besøkene. De blir gjenstand for mer oppmerksomhet enn de er bekvemme med, hvite i huden som de er. Barna i landsbyen er ikke vant med lyshudede og synes selvsagt de er underlige. Ikke vondt ment, men like fullt litt for nærgående for våre små. «Zanambazaha» (barn av hvite) roper de, ler hjertelig og stimler sammen rundt dem for å ta dem i nærmere øyesyn.

Jo. Jeg kan forstå at det ikke er stas. Men det er vel noe vi må lære oss når vi har slått oss ned her – – –  eller hva?

Vi lever i skjæringspunktet mellom velkomster og avskjeder

Miary 2

24. juli er som syttende mai, julaften og bursdager på en gang.  Hvorfor?  Fordi da er vi ikke lenger seks pluss en, vi er sju.

Hele familien er samlet fordi skolegutten vår har kommet hjem på ferie.  Det er månedens høydepunkt.  Ingen tvil!

Tre dager i buss har han reist, ifølge med tre skole-elever som har foreldrene sine her sørvest.  Slik får han reisefølge.  En av skolens lærere har også tatt veien sammen med dem for å se dem trygt hjem.  Det har ikke vært uhell på turen, men forsinket ankomst ved midnatt skyldes et opphold på verksted før avreise siste etappe.  Greit å ordne potensielle svakheter ved bussen for å unngå å bli stående midt på landeveien, langt fra folk og hjelp.  Slike hendelser oppstår ved jevne mellomrom, – men altså ikke denne gangen.

Nå er han hjemme, og vi skal nyte hver dag denne måneden som vi igjen er blitt sju.

Vi drar til nabobyen Manombo og besøker våre norske venner der.
Vi blir med pappa på noen av hans turer til landsbyer i distriktet.
Vi drar på picnic-turer til havet og til skogstreet vårt.  Fihamy-treet er ett tre med luftrøtter som på sin måte danner en slags skog.  Her trives vi å være.  Her klatrer barna i trærne, – eller mer korrekt, i treet.  Det er som naturens egen lekeplass.
Vi drar ut til fyret, en yndet badestrand.  Her finner vi hvile og avkopling og nyter familiesamværet.
Ett av dagens høydepunkter for oss alle, og som vi setter stor pris på, er kveldsturene våre til strandpromenaden ved solnedgang.  Da nyter vi virkelig livet.

På stranda

En deilig måned har det vært.  Jeg forsøker å tviholde på den. Men, jeg får det ikke til.  Tenk om jeg kunne stoppe tiden!

23. august – avreisedagen er kommet.  Nå er det verken julaften eller bursdager eller syttende mai.  Det er tidlig morgen og jeg biter tennene hardt sammen i et forsøk på å holde tårene borte.  Jeg tvinger fram et smil.  Vil ikke gjøre avskjeden verre for gutten vår.  Den er vanskelig nok som den er.  Det er tungt for ham, det er ikke vanskelig å se, selv om også han kjemper tappert for å holde tårene tilbake.

Avgangstiden er der.
Bussen svinger ut og vi ser den forsvinne i det fjerne.
I en overfylt buss sitter gutten vår med 80 lange, veldig lange mil foran seg.  Tilbake står vi.  Det er som hodet mitt er tømt, men hjertet mitt gråter.

Vi som var sju, er igjen blitt seks pluss én.

Hverdager, sykehus og englevakt

pousse pousse

Ny boplass.  Nye oppgaver og nye oppdrag.  Det er mye å sette seg inn i, spesielt for han som er blitt plassert her som prest i distriktet.

For meg blir dagene litt kjedsommelige.  Jeg kommer liksom ikke i gang så lenge storbagasjen fortsatt er på vei og jeg ikke kan stelle i stand hjemmet vårt.  Det er i og for seg nok å henge fingrene i med fire barn som også skal tilpasse seg.

Barn er tilpasningsdyktige og synes å finne seg fort til rette i nye omgivelser.  Brått blir veslegutt magesyk, vår lille baby som har vært på reisefot mer eller mindre helt siden han ble født i januar.  Kanskje ikke så rart at det slår seg på magen.  Men dette er noe annet!  Det er alvorlig.

Jeg er bekymret.  Legen likeså, og vi blir innlagt på hospitalet.

Nonnene

Fotokilde: google.com

Det er et fint sykehus, katolsk drevet og med hjertegode nonner som altoppofrende sykepleiere.  De er helt sikkert engler i nonnedrakt, og jeg føler meg roligere og kjenner på at vi er i trygge hender.  Det er bedring å spore og etter en uke får vi reise hjem.  Nå går det fremover, sakte – men sikkert.

Fra internatbestyrelsen i Antsirabe hører vi at skolegutten vår synes å finne seg til rette.  Han lengter nok, men det kommer ikke til uttrykk gjennom tårer.  –  Godt å høre, selv om jeg er usikker på om tårer versus ikke tårer måler styrken på smerte?  Det har jeg ikke svar på, men hverdagen fungerer tilsynelatende bra.  Gleder har de også.  St. Hans feires etter norsk tradisjon, selv om vi er på den sydlige halvkule.  Bløtkake, brus og bål skaper fest i hverdagen.

Det er godt at postgangen går forholdsvis raskt mellom Antsirabe og Tulear.  Ukentlig brevutveksling er fast post på programmet, både derfra og herfra.

chevy stasjona

Han far starter sin reisevirksomhet og drar til synodemøte i Morondava.  Det er mange mil og dårlige veier.  Underveis ryker styreinnretningen på bilen.  Alvorlige saker som kunne gått skikkelig galt.  Englene følger tydeligvis med på landeveien også, og vi takker for englevakten enda en gang.

Endelig kommer kassene våre, både de fra Norge og de som har stått i Morombe under norgesoppholdet.  Jeg er lykkelig som kan pakke ut.  Med nymalte stuegulv og våre personlige saker satt på plass, synes jeg at vi har fått det riktig koselig i hjemmet vårt.

Med et barn på bedringens vei og med et hjem vi trives i, kan hverdagen for alvor begynne.  Og snart kommer eldstemann hjem på skoleferie.

Jeg gleder meg til å samle hele familien i huset vårt.  For det er jo slik det skal være!  Ikke sant?

Den norske sjømann

MS Tyrifjord

Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd
Hvor fartøy flyte kan, der er han første mann ….

Slik skriver Bjørnstjerne Bjørnson og slik synger vi for å vise vår stolthet over å være en stor sjøfarts-nasjon.  Den norske handelsflåten seiler på de sju hav – og kommer også til Madagaskar.

Tulear er etter forholdene en stor havneby med hyppige skipsanløp.  Deriblant også skip under norske flagg.  Mannskapet om bord er i hovedsak nordmenn, og for nordmenn i utlandet er det som en oase å komme sammen med sine egne landsmenn når man er på fremmed jord.

Hit seiler SEAL (Scandinavian East Africa Line), et underselskap av NAL (Den norske amerikalinje).  Til Madagaskar seiler Tyrifjord, Kongsfjord, Ranenfjord, Frierfjord og Norefjord, for å nevne noen.

Ett av rommene i underetasjen i Barahuset er innredet til en slags minisjømannskirke.  Det har fått navnet «Leseværelset».  Hit kan sjøfolk komme for bare å være.  Her arrangeres det fester og idrettsaktiviteter.  Og mamma tar med alvor og stor glede rollen som vertinne på huset.  Det er som du vanner blomstene i livsbedet ditt når du skriver om det ene etter det andre hyggelige skipsbesøket.  Jeg fornemmer at dette løfter livet ditt, «make your day» så å si.

Når dørene til Leseværelset åpnes, da trives ikke bare du, da trives vi alle.  Det er som vi får et friskt pust fra landet der nord.  Her kan våre landsmenn komme til sosialt samvær i andre omgivelser enn skipets avgrensede lugarer og bysser.  Gleden er liksom gjensidig mens mamma serverer kaffe, viser filmer, inviterer til quiz og andre aktiviteter.  Norske aviser finnes også, – riktignok flere uker gamle, men det forblir på sin måte nyheter likevel.  Vi stiller ikke så store krav.  Forresten finnes det en flybåren avis.  «Nytt fra Norge» heter den og er trykket på tynt og silkelett papir.  Hvert gram koster masse når det skal sendes med fly, så derfor må avisen gjøres så lett som mulig.

Flere titalls unge menn og kvinner besøker gjerne Leseværelset.  Stundom mange, andre ganger en eller to.  Men mamma åpner dørene for dem, enten i Barahuset eller hun inviterer dem hjem til oss.

Gjestfriheten er som en boomerang.  Det hender ikke sjelden at også vi blir invitert om bord til middag og kvelds.  Da nyter vi deilig «norsk» mat og blir oppvartet som kongelige.  Da kjennes livet rikt.  Da gjør det heller ikke noe om man av og til må stille opp og hjelpe en stakkars førstereisgutt som roter seg bort i hendelser som fører med seg litt trøbbel.  Å gi en hjelpende hånd koster så lite, men gir desto mer tilbake.

Joda, å være nordmann i utlandet sammen med egne landsmenn, – det ER noe spesielt.

På mammas vegne sier vi: Velkommen til oss!

Velkommen

Får jeg presentere vårt nye hjem?

Vi har fått tildelt det huset som på det lokale språk kalles for Trano-vato.  «Steinhuset» på godt norsk.  Og navnet har det fått fordi dette er det eneste av de fire bolighusene på gårdsplassen som har mur og stein som eneste byggemateriale.

Hovedhuset på gårdsplassen, der misjonens leder for Vest-regionen bor, er bygget med norsk materiale, fraktet på seilskuter fra Norge på slutten av 1800-tallet.  Byggmester er Lars Røstvig og huset har derfor fått navnet «Røstvig-huset».

Det synes som at det har blitt tradisjon her ute på de mange misjonsstasjonene å kalle hus ved navn.  Ikke spør meg hvorfor, men – det er praktisk, kanskje?

Diagonalt i motsatt hjørne av vårt hus, ligger Ankazoabohuset, populært kalt mademoiselle-huset eller frøken-huset.  Dette er boligen for den enlige kvinnelige misjonæren. Det er en del av dem her ute.  I Tulear er hennes arbeidsoppgave å styre den store skolen som norsk misjon driver.  Her er både førskolebarn og elever opp til høyere klassetrinn.  Et svært viktig oppdrag å utføre. Det står respekt av disse såkalte frøknene/mademoisellene.  Sterke og tøffe kvinner.  Jeg gir ekstra honnør til dem!

På den andre siden av innkjørselen for oss, finner vi Bara-huset, som i hovedsak benyttes til gjestehus.  I underetasjen finner vi Leseværelset, men det vil jeg fortelle mer om senere.  Kan bare røpe her og nå at dette skal bli en viktig del av mitt liv denne perioden.

Bortsett fra Røstvighuset, er de tre andre bygd på «luftighetsprinsippet», men en høy underetasje og stor overbygd veranda rundt hele huset i andre etasjen.  Dette for å gi luft og skygge, og på den måten svale og beskytte mot varmen. Det er i denne etasjen vi lever og bor. Underetasjen er i mur og andreetasjen er i tre.  Bortsett fra vårt hus da, der hele er bygd i mur. Og vi er fornøyd med det!

Nå gleder vi oss til å pakke ut og innrede vårt eget, personlige hjem.  Men kassene med alle våre ting som er sendt med båt fra Norge, har enda ikke kommet. Det betyr at vi må leve noen uker på svært primitivt vis.

Men gjestfriheten pakkes ikke bort av den grunn.  Selv her tar mamma imot besøkende med åpne armer.  –  En særdeles god side som er et bevis for at det er ikke tingene som skaper gode relasjoner, men menneskene selv.

Derfor, – på mammas vegne sier vi:  Velkommen til oss!

Her skal vi bo i fem år

Tulear stasjon

Åttehundre kilometer ligger foran oss. Tre dagsreiser med bil på delvis dårlige veier. Målet er Tulear hvor misjonsledelsen og konferansen har plassert oss denne perioden.

Vi var lenge spent på hvor det ville bli.  Forskjellige alternativer har vært drøftet, men vi er fornøyd med det endelige valget.  Selvsagt er vi spent på hva som venter oss.  Noe å tenke på under alle timene på humpete og svingete veier.  Slik døyver vi litt smerten over avskjeden for noen dager siden, selv om vi må tørke noen tårer underveis.

To dager må vi vente i Fianarantsoa på et reisefølge. Jeg undres hvorfor denne ventetiden ikke benyttes til litt lenger tid sammen med storebror på skolen.  Men, det er vel en forklaring på det også?

Han skal i alle fall komme hjem til oss i sommerferien.  Det er den skolefri vi kaller for august-ferien.  Navnet har den fått fordi det er den måneden som er nøye tilmålt tid for å være sammen med foreldre og søsken.  (En hel måned!  I Norge har sommerferien nesten to måneders varighet.) Vi reiser liksom i forkant for å gjøre huset vårt klart til han kommer.  La oss tenke slik for å gjøre adskillelsen lettere.

Omsider kommer Siguin, reisefølget vårt, til Fianarantsoa – og vi kan rulle videre. Reisen går fint, men siste etappe over de uendelige steppene oppleves som svært drøy.  Veiene er dårlige og vi må holde sakte fart mens vi teller oss ned kilometer for kilometer, 360 – 260 – 180 ….  og så endelig er vi der, – i Tulear.

Husene vi kjenner fra før, står der fortsatt og tar imot oss. Her skal vi bo i fem år.

Nå er vi seks pluss én!

 DNS

Dagen er kommet. Øyeblikket er ubønnhørlig en virkelighet: Avskjeden vi har visst om, men som vi har skjøvet foran oss.

Jeg undres, mamma, hva dine tanker er mens du utfører den oppgaven som kanskje er den tyngste forsakelsen av alle i den livsoppgave du har valgt å følge.

Fem barn har du født. Hvert barn er en uerstattelig gave. Nå er den eldste så stor at han er blitt skole-elev.  I din kontekst betyr det tilsynelatende kun ett valg: internatskole.

Hva tenker du mens du henter fram fra Norgesbagasjen klærne og tingene storebror skal ha med seg når vi andre reiser videre mot sørvest? Har du en klump i magen, en slags kampestein festet i sement? Eller, har dere valgt å reise videre så raskt for å slippe å dvele ved tankene og følelsene?  Få det gjort liksom?

Ja visst er det slik det gjøres her.  Tidspunktet er kommet, men verken storebror eller du har vel noensinne fått spørsmålet om det er dette dere egentlig vil.  Sånn er det bare!  Ikke still spørsmål!  Forhold dere til virkeligheten.  Her setter vi ikke ord på følelser.  Her er vi kun realister og utfører lojalt …..

Hvor lojal skal man være? Du og de fleste i din situasjon der ute, ja barna med, er lært opp til å tenke at slik ER det.  Og vi innretter oss.

Vesle storebror står tilbake med sin koffert. Vi andre reiser videre med hver våre kofferter, men likevel som vår lille, store familie. Vi som er sju, er nå på ett vis blitt seks pluss én.

Jeg tror du svelger et hav av følelser når bilen ruller ut fra internatet på den norske skolen.  Kanskje er det godt å ha solbriller på?

Tilbake står din eldste sønn som du ikke kan lese tankene til.  Men jeg vet at du, som mamma, likevel vet, likevel fornemmer og føler hva tankene hans måtte være.

En familie hører sammen.  Sju = Sju.  Slik er det tenkt, slik er det ment. Nå er vi seks pluss én!

Det ble 17. mai i år også!

i mammas sandaler

«17. mai er vi så glad i Morro vi har fra morgen til kveld»

Barna jubler og stråler like vakkert som den vårgrønne maidagen.  De vifter med flaggene, roper hurra og synger om kapp med hornmusikken.

Mens barna i Norge går i tog, tar vi toget mot sør, fra Tananarive til Antsirabe.

Det er middagstid når vi kommer fram. Utenfor jernbanestasjonen tar glade og feststemte barn fra den norske skolen imot oss.  Vi føler oss hjertelig velkommen!

Selv om vi befinner oss på den sørlige halvkule, – langt borte fra vårt fedreland og milevis sør for ekvator, feirer vi selvsagt nasjonaldagen vår.  Vi hiver oss med i arrangementet så snart vi har satt til livs en bedre middag. Her er det leker, konkurranser og hyggelig fellesskap mellom barn og voksne.  Alle er med.  Og dagen avsluttes med felles kveldsmat. «Barna i Norge har det neppe morsommere enn vi har det her,» konkluderer mamma.

Avstanden til tross:  Det ble 17. mai i år også!