Category: Uncategorized

Om små og store gjøremål

I porten

Vi har slått oss til ro nå og fyller dagene med små og store gjøremål. Med oppmerksomhet på de daglige oppgavene finner jeg kraft til å stå i livets oppturer og nedturer.

Barn i lek

I verandalek

Barna er flinke å leke med seg selv, eller de er med kokken, Dede, eller hushjelpen vår, Kristin. Dessverre er det ikke så mange barn som bor i området rundt oss. Derfor består det sosiale livet deres stort sett i egen lek eller i samvær med de voksne rundt oss. Tilsynelatende behersker de dette utmerket, selv om barns lek med andre barn ville være å foretrekke.

Fine blomster mamma

Rundt huset vårt er det tørr sand, masse sand, og ikke den grøderike jorden jeg er vant med hjemmefra. Vi kjøper litt jord og lager til et lite bedd, i et forsøk på å få en liten hageflekk med fargerike blomster. Hagen er ikke stor, men jeg gleder meg over hver blomsterart som vokser opp og pryder omgivelsene. Synet av en eneste blomst mot en knusktørr og livløs bakgrunn, farger hverdagen min med sin unike prakt.

Studiet av blomstene gir meg en leksjon i å kunne se oppgavene mine som enkeltstående prydblomster. Slik får jeg motivasjon til å gå igjennom, selv når noe kan oppleves grått og nytteløst.

Kvinnearbeid

Kvinnearbeidet blant folket her, er givende. Jeg får lede mange flotte kvinner i foreningsarbeid rundt i forskjellige menigheter. Vi har faste møter og går også på hjemmebesøk. Slik får jeg innsyn i hverdagen til alle disse som ikke kommer til oss, og slik får jeg kontakter jeg ikke ville fått uten denne muligheten.

Kvinneforeningsarbeid

Akkurat nå er det fokus på innsamling til bygg av ny katedral i byen. Ingen liten oppgave, men store ambisjoner har vi. Vi arrangerer stor «sommermesse» – vokatra – til inntekt for dette krevende byggeprosjektet. Foreningen stiller med salgsboder av middagsmat, kaffe, te og kaker. Og så er det utlodning og auksjon. – Det er liv og røre.  Jeg koser meg.  Penger kommer inn og vi kan glede oss over at mange bekker små ……..

Vokatra collage

Han far har fortsatt noe reisevirksomhet. Noen ganger blir jeg med, når det er dagsturer. I hovedsak holder jeg meg rundt huset vårt og står til tjeneste i menighetsarbeid og i arbeidet for norske sjøfolk. Når det kommer norske båter til byen, da får jeg en bris av Norge. Og båtbesøk har vi temmelig hyppig, så jeg flyter mye på norskebølgen. Det liker jeg.

Ukens høydepunkt, derimot, er brev fra guttene på internatet. Selv om det ikke er lange avhandlinger, er pusten fra dem gjennom ordene et løft i hverdagen. Da er jeg klar til å skrive tilbake. Og slik holder vi kontakten gjennom brev etter brev.

Livet det er no det likaste lell.

Stue mamma

Tre dagsreiser på svingete, støvete og humpete veier, og en forgasser som trenger rens. Det er opplevelser som på sin måte rister meg tilbake til virkeligheten.
Så gjør det likevel godt å komme hjem, spesielt når huset er rengjort med hjertelig omsorg av kokken vår. Vi er glad i dette hjemmet som vi har skapt her.

Stue Ingveig

Stua

Stua Håvard Ingveig

Hverdagen er kommet og jeg skal fordype meg i de hverdagslige sysler og i de arbeidsoppgavene jeg har blant folket her vest.
Med positive oppgaver, gode naboer og et smilende folk rundt meg, dempes lengselen. Den forsvinner absolutt ikke, men er ikke så knugende. Den blir mer som en duvende bølge inne i meg. På sin måte vasker den tankene slik at lengselen er til å leve med.

Søndagsklær

Stundom må jeg klype meg selv i armen og minne meg på at jeg også har de tre små her hjemme. De må ikke bli noen selvfølgeligheter i skyggen av de to som er så langt borte. Den glade barnelatteren som runger i huset, gir resonans og smelter sammen med bølgebruset inne i meg. Da fylles jeg med en dyp takknemlighet. For, joda: Livet er velsigna godt – tross alt!

Er det mulig å senke farten?

Adjø

Dagene flyter sammen til uker. Ukene blir til måneder, – først en, så to.
Jeg nyter tiden, men – det er som vi er om bord i et hurtigtog. Tettpakket med program, hendelser, følelser og nærhet til barna, er det som om hastigheten bare øker.

Jeg lytter til hjulenes uavbrutte slag mot skinnegangen – framover, framover, fortere, fortere.
Om det bare kunne senke farten litt, bare litt – bittelitt.
Jeg har lyst å rope Stopp! For jeg vil være her.
Men toget fortsetter nådeløst og nærmer seg faretruende neste stasjon, stasjonen vi ikke vil stoppe ved. Her skal nemlig mine to gutter gå av, mens vi andre må reise videre. – Stasjonen heter Internatet.

Akkurat nå vil vi ikke dit.
Skal jeg trekke i nødbremsen?
Nei, – jeg kan visst ikke det. Den skal kun brukes når det er noe livstruende. Og mine følelser er vel ikke av en slik karakter. Jeg har valgt dette livet, vel vitende om konsekvensene. Derfor må jeg vel bare henge med og ha tillit til at togføreren styrer oss på rett vei og med korrekt hastighet.
Ja, jeg har et innholdsrikt og meningsfylt liv. Litt annerledes kanskje enn det mine norske venner der hjemme har. Men, jeg sliter med disse adskillelsene. Jeg får sug i magen bare jeg tenker på det. Mon tro om det bare er meg som har det slik? Det ville forundre meg om ikke alle de andre mammaene kjenner på samme uro som meg, og samme indre protest. Men, vi snakker ikke om det. Hvorfor ikke?

Min søken etter et svar blir avbrutt av togfløyten. Den vekker meg og drar meg bort fra mine refleksjoner. – Toget senker farten, ett rykk – og så er vi der. Vi har stoppet på stasjonen jeg helst ikke ville komme til, Internatet.

Dagen er kommet.
Skolestart.
Nå har jeg to skolegutter. – Stas?
Ja, vi er stolte foreldre til to flotte elever. Men, denne avskjeden. Denne smertefulle avskjeden, den skulle vi så gjerne vært foruten ….

Det blåser i fløyten.
Togføreren passer tiden, og vi må gå om bord. To små elever må stå tilbake, mens vi nådeløst reiser videre.
Fire måneder skal det gå før de store, små guttene våre følger etter.

Vi venter

Jeg lukker øynene og drømmer om dagen da vi igjen skal gjenforenes. Den forventningen er grenseløs. Javisst har jeg lov å drømme!

Hverdag og fest. – Ja takk, begge deler!

PicMonkey Collage

Illustrasjoner fra albumet av Astrid Torbjørnsen

Når vi samles alle for noen uker med konferanseforhandlinger, vet vi å benytte tiden til å hente påfyll av norsk kultur. Sant nok; – vi er noen små eller store patrioter. Kanskje ikke så rart når vi bor langt hjemmefra og er i et mindretall på fremmed jord. Nordmannen i oss forsterkes, både når vi er alene, og kanskje desto mer når vi er sammen.

I en sammensatt flokk som vi er, finnes det naturligvis stjerner iblant oss. Her er det sangtalenter, musikere, foredragsholdere og talere. Det mangler ikke på det. Ja, endatil noen skuespillere. I alle fall blant barna.
Med stor iver og innlevelse har de i ukevis forberedt Barnas Kveld. Årets høydepunkt for dem, – kanskje endatil mest for oss. Å se barna våre beherske scenekunsten som den naturligste sak, det blir det fest av.

Barnas kveld

Om Barnas Kveld er stort, er vi vel alle skjønt enige om at Nordmannsforbundsfesten stikker av med førstepremien. Da trekker vi i finstasen, aller helst bunad – om vi har valgt å ta den med ut til tropelandet.
Da er det festmat.
Da er kveldens program tradisjonsfestet, med tale for kongen og for landet, med prologer og solosang i rødt og hvitt og blått. Vi tiljubler nasjonalromantikken mye sterkere enn noen der hjemme makter å gjøre det. Kvelden fyller oss med Norge, og det er som vi er i landet vårt mens timene flyr av sted.

Alt har en ende.
Også festen over alle fester.
Men om den er slutt, har vi tatt med oss et påfyll å tære på til neste år og neste Nordmannsforbundsfest.

Vi er kreative og benytter enhver anledning til kulturelt påfyll. Musikkaften og filmkvelder. Hva mer kan vi ønske? Vi vet å glede oss over de tilbudene vi evner å skape selv. Selvgjort er velgjort, sies det. Og når kravet til høyeste kvalitet ikke er så sterkt, da blir gleden desto større.

Joda. Vi vet å farge dagene og sier ja-takk til begge deler, både hverdag og fest.

Jeg er ikke alene – Vi er mange

Konferansen 1956

 

Så mange vi er!
Hvem kan tenke seg det når vi sitter hver for oss rundt på de mange stasjonene våre, – i vest, i øst og her i innlandet? Godt å få med seg et bilde som viser svart på hvitt hvem jeg er i fellesskap med. Dette skal jeg se på når ensomheten innimellom tar strupetak på meg. Slik kan jeg minne meg på at vi er ikke alene. Det er kun avstandene mellom stasjonene som skiller oss.

Nå er vi samlet til den årlige konferansen. Tiden for å evaluere året som gikk, lære av hverandre, dele med hverandre og – ikke minst – legge felles planer for arbeidsåret vi akkurat har startet.
Siden jeg ikke har et formelt arbeidsansvar å stå til rette for, er jeg heller ikke forpliktet til å være til stede under alle forhandlingene. Jeg deltar når jeg synes det passer, så får de med arbeidsansvar gjøre jobben sin.
Jeg tillater meg å kunne nyte det privilegium jeg har, å velge det som gjør godt for meg.

 

Til Kirsti

Tradisjonen tro, åpnes konferansen med norsk gudstjeneste, i år også med konfirmasjon. Jeg nyter å kunne følge seremonien på mitt eget morsmål for en gangs skyld. Og mer enn noen gang ellers føler vi oss i sånne stunder som en stor familie. Faktisk kjennes det som at vi ikke bare er erstatnings onkler og tanter, men at vi liksom er ekte. Vi gleder oss med de unge og foreldrene deres som om det var egen slekt.

Før selve konferanseforhandlingene begynner, har vi et utvalg av oppbyggelige samvær. Jeg prioriterer disse og nyter timene med glede og takknemlighet. Det gjør godt å snakke sammen og dele erfaringer og tanker i grupper.

-  Slik forteller du mamma. Og jeg undres om dere var trygge nok på hverandre til å være ekte, ærlige og tillitsfullt kunne løfte hverandre til å stå igjennom neste arbeidsøkt hver for dere. Jeg undres om dere delte raust slik at dere fikk med dere en solid ballast å hente styrke fra når hverdagen og adskillelsen igjen skulle tære på. Gode minner å ta fram.

Uansett. – Du har i alle fall bildet å titte på!

Ferieavviklling i utakt. Noen avslutter – andre begynner.

Snart konferanse

Ferieukene er over.
Det samme er skoleåret for våre barn. 28. februar – og det er skoleavslutning. Enda ett klassetrinn er gjennomført, og gutten vår får det svart på hvitt at han flyttes opp i tredje klasse. Slik står det sirlig håndskrevet i skussmålsboka, som også inneholder resultater vi alle har grunn til å være fornøyd og stolte av.

Skoleavslutning 1956

Skoleavslutning er høytidelige saker.
Klasserommene er omgjort til utstillingslokaler. Elevene har lagt ut årets produksjon av arbeidsbøker, tegninger og håndverk. Her er mye pent, og stolte foreldre beundrer sitt avkoms årsverk. Håndarbeidsoppgaven dette året var et bokomslag med navnet brodert i korssting.

I pensumbunken neste år blir det en bok med stoffomslag og ikke ordinært gråpapir. En bok som skiller seg ut og som blir lett å finne fram blant alle de fargeløse bokomslagene. Mon tro hvilken bok du velger til å bli beskyttet med det fineste omslaget?

Kanskje er det dette du tenker på under barnegudstjenesten? Ja, for gudstjeneste hører også med når skoleåret avsluttes. Den danner rammen rundt den høytidelige utdelingen av vitnemålet om vel gjennomført andre klasse.
Gratulerer min sønn!

Vår feriemåned er slutt. Nå er det du som skal begynne din velfortjente skoleferie. En ferieavvikling i utakt, kan vi vel si, men vi skal få mye ut av ukene framover likevel.

Akkurat nå er det godt å bare være!

Nye sanatoriet

Fire uker i februar – rekreasjonsmåneden velger jeg å kalle den. Under disse fire ukene strømmer kollegaene til fra alle kretsene våre i landet. Vi samles igjen til den årlige konferansen, som starter først i mars. Men februar skal vi benytte til å samle krefter og nyte velfortjente dager sammen med barna våre, men også med vårt kollegafellesskap.

Besøksfaktoren er høy. Vi spiser måltider hos hverandre og kaffestundene på ettermiddagstid står høyt i kurs. Det er alltid noen som velvillig lar seg invitere og likeså bli invitert av. Det er som vi er sterkt underernært på det sosiale liv med egne landsmenn. Så det er mye å ta igjen når vi nå har noen nøye tilmålte ferieuker til disposisjon.

Barna nyter tiden som samlet familie. Det samme gjør vi. Forsøker liksom å tviholde på hver time, hvert døgn. Vi blir så følsomme på øyeblikkene. Jeg kjenner sekundenes sterke vibrasjoner, en sårbar stemming av skjøre strenger som vibrerer med en styrke som vi nesten kan høre med det blotte øret.

 

Østparken

Det er så viktig at hver dag skal samstemmes med disse vibrasjonene, og det gjør godt å ta det ut på tur i skog, i mark og ved vann.

Når dagen er over og jeg har lagt meg, kan jeg lukke øynene med smil om munnen i takknemlig glede over at akkurat NÅ kan jeg nyte av hele skattkisten som er min vesle, store familie.
Akkurat NÅ er det godt å bare VÆRE!

Destinasjon Gjensynsglede

Til Antsirabe januar

Endelig er dagen her.
Det har vært fryktelig travelt.
Mye å ferdigstille, diverse reparasjoner hist og her og pakking for noen måneders opphold til en hel, stor familie.  Det må planlegges til minste detalj. Men det er verd hver eneste svettedråpe som det har kostet, for nå skal vi gjenforenes med eldstegutten.

Tidlig morgen, mens det fortsatt gryr av dag,  gjør vi oss klar. Jeg stopper opp, står stille et øyeblikk og lytter til den karakteristiske lyden av sirisser avbrutt av noen hanegal som overdøver stillheten.  Joda, en ny dag er på vei.
Det er 21. januar og vi har pakket bilen.
Tre dagsreiser ligger foran oss. – Godt å komme av sted før varmen setter inn for fullt.

Vi er to biler som kjører i lag. Det er praktisk i tilfelle uhellet skulle være ute. Sjelden en reise uten noe å reparere. Bilene er jo ikke helt nye og krevende veistrekninger har satt sine spor.

Første etappe går utmerket og vi ankommer Ihosy uten et eneste uhell.
Godt jobba, lillebror, som sjekket bilen før vi dro.

Bilen kvalitetssikres

Neste morgen legger vi ut på neste etappe. Og da skjer det: fjæra på det ene bakhjulet på bilen vår knekker. Overraskelse? – Jeg vet ikke jeg. – Vi tar alltid høyde for et uhell eller to, og akkurat denne gangen hadde vi heldigvis en ekstra fjær med. Sånn for sikkerhets skyld, liksom. Delen er på plass, men bilen må på verksted i nærmeste by.

Det betyr ventetid. Men, det finnes råd for alt! Jeg og barna – fem i alt – finner plass i følgebilen. «Der det er hjerterom, er det husrom», sies det. Åtte personer i en femseter er ingen problem i et land uten sikkerhetsanordninger og lover som forbyr øvre grense for antall passasjerer. Så lenge det er plass, er det lov.

Mange mil lenger nord, ankommer vi Fianarantsoa, neste stopp for natten. Han far kommer etter senere utpå kvelden. Nå er bilen mer enn god nok til siste etappe, så nå kan vi kjøre videre i to biler. Kanskje litt mer bekvemt?

23. januar – det er en spesiell dag i dag. Javisst, vi skal gjenforenes som en hel familie. Men sjuåringen vår er bursdagsbarn i dag. Gutten vår som er neste mann ut til skolestart. Enda en å gi ifra seg! – Nei, jeg vil ikke tenke på det i dag!

Siste etappe tar bare fire-fem timer. Så er vi der!
Gjensynsgleden er STOR. Skulle være unødvendig å si det. Ingen vet hvilken glede dette utløser som ikke har opplevd det selv. Der står han. Fem måneder siden jeg så ham sist, skolegutten vår som har vokst sånn – jeg ser at tiden går fra oss på en måte. Men der står han og tar imot oss. Han er ikke sen om å flytte inn til oss. Det skjer umiddelbart. Han har vært klar lenge!

I naboleiligheten har de bakt kake til bursdagsbarnet, – en kake han hjertelig deler med alle for å feire at nå er vi sammen igjen.

Her er det fest og glede!

Årsskifte og store forventninger

Året som gikk 1955

Året som gikk, var et begivenhetsrikt år.  Vi begynte i Stavanger og endte på Madagaskar.
Vi forøket barneflokken med en gutt, – men så måtte vi sende eldstegutten fra oss – til barneskolen.
Vi kom på ny arbeidsplass – Tulear, og en ny arbeidsgren fikk vi tildelt ved siden av det ordinære arbeidet, – nemlig sjømannsmisjon.

1956

Det er årsskifte.
Vi går inn i 1956. Januar er måneden vi har sett fram mot. Da skal vi endelig få noen uker sammen som hel familie.
Det er måneden vi skal reise bort for å hente oss inn i et mer behagelig klima i høylandet og ha fellesskap med våre kollegaer fra alle stasjonene rundt i landet.
Det er den store bursdagsmåneden i familien, med fire fødselsdager å feire.

Det er ikke underlig at vi har gledet oss! – og jeg teller ned dagene til vi kan pakke i bilen og reise av gårde.
Antsirabe: snart kommer vi!

En stor takk til NRK Rogaland – morgensendingen

 NRK Rogaland

Bilde lånt fra NRK Rogaland

Det har vært en spesiell dag, med mange positive opplevelser.  Og det hele startet med et besøk hos NRK Rogaland.

Vil sende en stor TAKK til Lise A. Hagir og Einar Espeland for at jeg fikk komme å presentere starten av mitt prosjekt!

Innslaget kan du høre her:  http://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-rogaland/dkro01016013/12-08-2013#t=2h13m29s